Startsiden Om meg Artikler Fotogalleri Bøker Linker English

anne kari berg

Åshilds trøstebok


Selvfølgelig synes hun det er trist med døden. -Men alternativet ville vært verre. Tenk deg om det bare fortsatte i det uendelige. Hva skulle vi finne på til slutt? spør bokaktuelle Åshild Ulstrup.


Kom inn. Heng av deg. Det er litt liten plass. Du skjønner, barnebarnet mitt bor hos meg mens han studerer i Oslo. Han er ikke så rotete, men det blir litt mange jakker. Sånn. Liker du boller. Skal vi snakke eller drikke kaffe først. Hva vil du?

Åshild Ulstrup er en virvelvind. Hun er intenst til stede, og det er lett å forstå at hun oppnår dyp og umiddelbar kontakt med sine intervjuobjekter, enten det er en 98 åring på sykehjem, en lærd filosof eller en konduktør i NSB som strever med å forstå at den elegante dama har reist halve Norge rundt uten en rød øre i lomma. Mer om akkurat det senere.

På den andre siden: Samtidig som Åshild Ulstrup er veldig til stede, beveger hun seg i hyppige byks ut på viddene, som man sier, for å forfølge en tanke eller finne noe i en kommode.

-Det er nok ikke så lett å intervjue meg, nei, sier hun i det hun forsvinner inn på kjøkkenet for å hente hjemmebakte boller og kaffe.

Vanlige folk
Åshild Ulstrup er et fenomen i norsk radiohistorie. I godt og vel førti år har hun formidlet livene til såkalt vanlige folk i radio. Hun har snakket med dem hun har snublet over, og av det har det blitt gode radioprogrammer og etter hvert også bøker.

-Du har aldri vært redd for å banke på fremmede dører?

-Nei aldri. Da jeg var barn banket jeg alltid på døra og ba om et glass vann når det hadde flyttet noen nye til bygda. Og de fleste er jo så glad for å få snakke med noen, sier hun.

-Jeg er glad i boller, du òg? Her er smør og syltetøy, hvis du vil ha.

Mens vi spiser boller, forteller Åshild om oldemoren på morssiden, Brita, som drev den avsidesliggende gården Fjellhaugen oppunder Folgefonna mens mannen var i Amerika og tjente penger. Oldemødrene, ja hele slekta, har vært og er sterkt nærværende i Åshild Ulstrups liv og i samtalen her og nå. Hun lar boller være boller og tar en snartur til kjøkkenet for å hente en gammel lefsekjevle.

-Denne brukte oldemor. Tenk denne hadde hun i hendene mens hun sto og kjevlet ut lefsene. Og nå er det jeg som har den i hendene. Underlig. Jeg ligner så på min oldemor Mari. Hvis jeg tar på meg den gamle kysen hennes, blir vi helt like. Skal jeg hente kysa? Åshild forsvinner ut av stua og blir borte.

-Hva skjer?

Døra inn til det soverommet er åpen. Det ene plagget etter det andre, og sannelig også en huldrehale i flettet nylåntråd, flyr gjennom luften. Åshild har åpnet klesskapene og leter febrilsk.

-Jeg finner den ikke. Hjelpe meg. Kysa etter oldemor. Og ikke her heller. Å nei og nei. Kan jeg ha lånt den bort?

Bygda
Så sitter vi ved stuebordet og skal snakke om døden, som altså er tema for Åshild Ulstrups siste bok.

-Selvfølgelig er det trist, sier hun, -at vi skal bli borte fra livet og dem vi er glad i. Alle vi jo leve litt til. Snakker du med en hundreogåtteåring, sier han at han er mett av dage og gjerne vil slippe. Men så kommer neste dag og fuglene synger. Da vil han gjerne leve i hvert fall denne dagen også. Men tenk om livet varte i all evighet. Det ville vært enda verre. Hva skulle man finne på? spør hun.

-Jeg finner en trøst i dette at slekt skal følge slekters gang. Noen lever videre som har noe etter meg. -Nå skal du se. Her er garden der jeg vokste opp, sier Åshild Ulstrup og peker. Hun har funnet frem albumene. Hun viser frem bilder av det hvite huset der hun vokste opp som storesøster til tre yngre brødre i bygda Valen ytterst i Hardangerfjorden.

-Om man gikk et lite stykke opp i skogen til en stor stein som ble kalt Gyltesteinen kunne man se ut over syv prestegjeld. Jeg tok ofte med meg grammofonen og satte meg der og skrev dikt. Jeg pleide å gå og lese opp dikta mine for en gammel dame i bygda. "Å så vakkert. Er det Bjørnson?" spurte hun. "Nei, det er eg," hvisket jeg frem stolt og sjenert. Men hun var jo ikke akkurat litteraturkyndig, da, legger Åshild Ulstrup til.

Ville bli lærer
I den fagre bygda Valen ble Åshild Ulstrup født en vårdag i 1934.

-Jeg lå feil vei i mors liv. Det var så vidt jeg overlevde. Jeg fikk ikke nok surstoff under fødselen. Det er derfor jeg er blitt som jeg er blitt, sier Åshild og smiler. Hun begynte på journalistskolen i Oslo etter artium. Ett år senere var hun gift og mamma til en liten gutt, Stein, som nå er 55. Datteren Mari, som kom tre år senere, har gjort Åshild til oldemor.

-Slekt skal følge slekters gang, slår Åshild Ulstrup fast. Hun har vært gift to ganger. Med den siste av mennene, Jan Ulstrup, var hun gift i over 40 år og fikk barna Sverre og Tora, som er henholdsvis 46 og 45 år. Jan Ulstrup gikk bort for fire år siden, men Åshild føler at han er i nærheten fremdeles.

-Det er ikke det at jeg ser ham. Men han er liksom i rommene, sier Åshild. Hun liker dårlig å være alene, men tror ikke hun noen gang kommer til å gifte seg på nytt.

-Men det kunne vært hyggelig å ha noen å være sammen med på lørdagskvelden. Du ber liksom ikke datteren din, eller en gift venninne om å komme på besøk lørdag kveld… Men jeg har det godt. Jeg har familie og gode venner. Dèt er viktig. Å ha venner. Særlig når man blir gammel.

Banebrytende reportasjer
Med i alt fire barn som krevde sitt, har Åshild Ulstrup jobbet bare 75 prosent det meste av tiden. Men hun har satt dype spor etter seg i form av radioprogrammer som stadig sendes i reprise og bøker som ble regnet som banebrytende da de kom ut. En av dem var boka Menn og Elskere, som bygget på samtaler med 25 menn i alderen 16 til 75 år, og som stakk hull på atskillige myter om den tøffe, ufølsomme mannen.

-Mange av dem jeg intervjuet var rørt over endelig å få snakke om følelsene sine. De kunne fortelle at de lengtet etter kjærlighet og nærhet.

Fire år tidligere hadde Åshild Ulstrup sammen med Wenche Dager gitt hun ut Rop fra en tapt generasjon, om å bli gammel i hovedstaden. Det var et sjokk for journalisten å oppleve hvordan de gamle hadde det i storbyen. I bygda var de gamle en ressurs, man regnet med dem og de var en del av fellesskapet. I byen møtte hun en ensomhet hun ikke hadde drømt om.

-De som jobber på sykehjem gjør ofte en svært god innsats. Men å måtte flytte sent i livet, og kanskje måtte dele rom med et senilt menneske… nei, det unner jeg ingen. Nei, vi må kjempe imot umyndiggjøringen av gamle, sier Ulstrup.

Kjærlighet i alderdommen
Om alderdommen kan være et sorgens kapitel, kan den også være fylt med glede, visdom, ja, også med lidenskap, legger Ulstrup til. I boka Kjærlighet uten alder, som kom i 2007, formidlet hun historiene til mennesker som møtte kjærligheten sent i livet. Her forteller hun også om savnet etter sin egen store kjærlighet, Jan.

-Han var så raus. Han oppmuntret meg når det var snakk om å reise bort og gjøre en jobb.

-Jeg vet du har lyst, Åshild, reis du. Det gjør deg godt, sa han og la til:

-Jeg har jo pianoet mitt og Bach.

Jan Ulstrup var lege og ekspert på mikrobiologi.

-Jeg leste om bakterier, virus og mikrober slik at vi også kunne snakke om hans jobb ved middagsbordet, sier Åshild. Hun savner mannen sin hver dag. Men livet går videre. For noen dager siden arrangerte hun middagsselskap for gode venner. Den eldste var 99 år gammel. Til uka skal hun lage bursdagsselskap for oldebarnet Caspar som blir tre.

-Bestemoren og moren hans har det så travelt. Jeg er sterk - og jeg har tid, smiler Åshild bredt og ligner plutselig på huldra, som hun også har skrevet bok om.

Aktiv pensjonist
Det er mye sorg i det å bli gammel, erkjenner Ulstrup. I løpet av et havt år mistet hun begge foreldrene og mannen sin. Tre år tidligere ble hun pensjonist etter å ha vært fast ansatt i NRK i 40 år. Hun følte seg ikke sliten og kunne gjerne fortsatt å jobbe. Men hun hadde fylt sytti, og slik var reglene.

-Det var vemodig, og da jeg gikk ned trappa fra det som hadde vært arbeidsplassen min, nynnet jeg på en strofe av Einar Skjæraasen. Danse mi vise, gråte mi sang. Da var det noe i meg som protesterte. Jeg sa til meg selv: Min vise skal danse!

Etter det har hun skrevet tre bøker til og holdt et hundretalls foredrag og kåserier. Den nye boka hennes ligger antagelig allerede i bokhandlerdisken. Og jammen går hun ikke svanger med minst ett bokprosjekt til som hun - enn så lenge - er nokså taus om.

Uansett har hun et rikholdig arkiv å øse av. Hun har jo tross alt laget dybdeintervjuer med hundrevis av mennesker i hele Norges land. Hadde alle intervjuene kommet ut som bok, ville det blitt tykke bind.

Døden
Den siste boka har hun kalt Eg ser ein sol, med undertittel: Døden i draum og undring.

-Det var de siste ordene dikteren Olav Nygård sa. "Eg ser ein sol," sa han til kona si Rakel da han lå på det siste. Vi vet ikke hva som kommer etter, sier Åshild Ulstrup, som både har snakket om døden med såkalte vanlige folk og med kjente kunstnere eller etterkommerne deres, blant dem maleren Kai Fjell, som fortalte Åshild at han lever det evige liv hver dag.

"Hvert sekund som jeg er levende, er evig,"sa Kai Fjell.

Boka er vemodig, humoristisk og varm, og Åshild kaller den en trøstebok. Noen av dem hun har snakket med har mistet både ektefelle og barn og formidler savn og bitterhet. Mens andre kan se tilbake på levd liv omgitt av barn, barnebarn og oldebarn.

-Er det noen fellesnevner i hvordan alle disse ser på livet når de blir konfrontert med døden?

-Hver og en sier at kjærligheten er det viktigste. Og hvis du spør hvordan de ville leve livet dersom de fikk en ny sjanse, er det ingen som sier at de ville jobbe mer. Nei, det er kjærligheten som teller, det å være noe eller noen for andre, sier Åshild.

Hun mener selv hun har vært heldig i livet.

-Jeg har fått lov å bli ordentlig kjent med alle besteforeldrene mine. Mormor og morfar levde helt til jeg var femti år, mens jeg hadde mor og far til jeg var syttitre. Jeg er relativt sunn og frisk, selv om jeg hadde mange fysiske plager da jeg var rundt førti. Og jeg har hatt en spennende jobb, sier Åshild Ulstrup.

Hun flirer litt da jeg helt på tampen spør hvordan det egentlig var da hun for snart tjue år siden skulle teste snillheten i det norske folk. Åshild bestemte seg for å reise fra Oslo og hjem til foreldrene på Stord uten penger. Allerede på toget måtte hun fortelle sidemannen at hun dessverre hadde lagt igjen lommeboka hjemme - kunne han hjelpe henne. Sidemannen så ikke ut som han hadde all verdens å rutte med. Men han bladde opp 500 kroner som hun kunne få låne. Og sånn fortsatte det med bussjåfører og til sist drosjen som kjørte henne til døra hos foreldrene.

-Jeg er ikke vant til å lyve. Det er faktisk noe jeg er veldig dårlig til. Så det tok på, slår Åshild fast. Moren ble forskrekket over å få se datteren, uventet, hjemme.

-Nei men Åshild, sa hun, har du rømt? Du ser helt galen ut!!! Åshild Ulstrup har aldri vært mer trøtt enn da. Hun sov uavbrutt i to døgn. Men hun fikk i hvert fall slåttt fast at Ola Nordmann i grunnen er en godhjertet skapning.
Oppdatert 16.09.2014. Copyright (c) 2006-2014 Anne Kari Berg - All rights reserved